Tekst: Ungdomsreporter  Foto: Privat

-Jeg så det var et nytt ritt i 1993 og tenkte at det ville være artig å teste ut, forteller Ingunn. 

Sandø, som sykler for Sjusjøen IL og nærmest er på hjemmebane, mener at det begynte å bli en rutine som hjalp med motivasjon for treningen. - Og plutselig ble det bare deltagelse i alle rittene, sier hun. 

Siden hun har vært med på alle rittene, har hun også observert og erfart endringer. Løypa har forandret seg og startordningen har blitt bedre. 

-De første ti årene startet deltakerne etter årsklasser, så alle startet på samme tidspunkt. Når startskuddet gikk, så var rittet i gang. De første årene var det puljer som kunne være på sikkert 100 personer, så det hendte jo at man måtte vente flere minutter før du passerte startstreken. Og tiden gikk. Så flere opplevde at de fikk registrert lengre tid enn det de brukte. Så det var positivt at de endret det etter omtrent 10 år. 

Birken betyr ganske mye for Ingunn. Birken hjelper henne med å trene og holde seg i form, samtidig som det er mange fine opplevelser. Hun har skadet seg et par ganger, men kommer seg alltid opp igjen forteller hun. 

En av de aller verste skadene Ingunn har opplevd, var i 2013, da hun brakk begge håndleddene. Til tross for dette fikk hun beskjed to uker før Birkebeinerrittet at hun hadde lov til å sykle. Da bestemte hun seg for å sykle rittet.  

Dette er langt fra det siste rittet jeg skal sykle, sier Ingunn. Så lenge jeg er frisk og rask, så fortsetter jeg.