Tekst: Ingeborg Scheve  Foto: Privat

Christel Wennersten begynte å løpe da hun var 50. Nå er hun 57, og siden 2017 har Birkebeinerløpet vært en fast tradisjon for henne og løpevenninnen Vivianne Cantin.

– Vi hadde hørt så mye om Birkebeinerløpet, og fikk lyst til å oppleve det selv, den stemningen og løypa som alle snakker om.

Og Birken innfridde. Etter debuten for fire år siden var de begge hekta: Birken er noe helt unikt.

– Kombinasjonen av det å være litt nervøs før start, slite skikkelig underveis sammen med masse hyggelige mennesker, og så komme i mål med den egne Birken-stemningen som er der, etter et løp som går gjennom utrolig vakker natur. Det gir en lykkefølelse som egentlig er helt ubeskrivelig. Den må bare oppleves, sier Wennersten.

Selv om løpevenninnene fra Moss hvert år pleier å plukke seg ut ett nytt maraton som en fellestur, og så langt har krysset både Göteborg, Berlin, Amsterdam, Lisboa, Edinburgh, Oslo og Fredrikstad av lista, er det ingen av dem som overgår Birkebeinerløpet, mener Wennersten.

– Birken er dødsslitsomt og kjempekoselig på samme tid, og så er det blitt en tradisjon. De andre løpene gjør vi jo bare en gang, sier hun.

Wennersten forklarer at nettopp de faste rammene er noe av det som skaper Birken-magien.

– Når vi reiser på Birken, så tar vi toget sammen til Lillehammer dagen før løpet, og sjekker inn på hotell Mølla, og henter startnumrene våre. Så gjør vi oss klare, løper den flotte løypa, og koser oss med mat og drikke etterpå. Det siste vi gjør før vi drar, er å bestille rom på hotellet for neste års løp, og så gleder vi oss til det hele året.

Christel Wennersten, Kikki Stolz Wennersten, Anne Skorpen og Vivianne Cantin

I år er det dobbelt så mange fra gjengen som stiller i Birkebeinerløpet, og på sikt håper Wennersten at alle i løpegruppa hennes kan få oppleve Birkebeinerløpet, som er gjengens faste, årlige mål. 

– Det er mange som vil være med, men til nå har Birkebeinerløpet kollidert med andre ting de også må prioritere, slik som håndball- og fotballturneringer for ungene, forklarer Wennersten.

Skulle bare lufte hunden – nå løper de maraton
Løpegjengen ble etablert da Christel og to venninner begynte å trene sammen etter at Christel begynte å løpe for sju år siden.

Egentlig så ikke Wennersten for seg at lange distanser var noe for henne. Hun skulle bare løpe en runde med hunden, og fikk altså med seg et par venninner. Men etter hvert fristet både halvmaraton, 30 kilometer og maraton, dessuten har løpegruppa tredoblet seg: nå består gruppa av totalt ni, som alle trener mot hel- og halvmaraton.

La om treninga i fjor
I starten løp Wennersten hovedsakelig rolige langturer på mellom to og tre timer. Men i fjor høst kontaktet hun Ingrid Kristiansen for å få hjelp til å finne sine treningssoner og sette opp et systematisk treningsprogram.

– Jeg liker å gjøre ting litt skikkelig når jeg først går inn for noe, så derfor tok jeg kontakt med Ingrid Kristiansen. Før trodde jeg at all trening måtte være sånn at man blir skikkelig utslitt etter økta, så dette var litt uvant i starten, men nå fungerer det veldig fint. Og så tar jo treninga mindre tid når man løper kortere og mer effektive økter, sier hun.

Noen langturer har Wennersten fortsatt, og de er en viktig del av treningsprogrammet - ikke minst for det sosiale.

– Vi løper langtur i stedet for å gå på kafe. Da så skravler vi hele veien, og får fylt det behovet.