Tekst: Ingeborg Scheve Fot: Privat 

Da Ronny Bråten staket Birkebeinerrennet i 2015, ble han slått med et par sekunder av Johaug.

– Jeg tenkte ikke så mye over tida mi i forhold til Johaugs, men vi er jo en del karer i treningsgruppa her som pleier å sammenlikne oss med tida til beste dame. Det viktigste for meg var at det var en skikkelig god opplevelse. Jeg tok en modig avgjørelse med å stake hele Birken, og den viste seg å være riktig for meg den dagen. At jeg var i nærheten av Johaugs tid, var bare ekstra moro, men ikke noe jeg fokuserte på da, forteller Ronny.

51-åringen fra Spydeberg har deltatt i Birkebeinerrennet siden han la opp fotballen i 2003. Fra debuten da han gikk på fire timer og 18 minutter, gikk det gradvis raskere. Men fra 2014 trente han virkelig systematisk og målrettet, og fikk betalt. I 2015 bikket han tre timer med god margin: 2:41:49 på blanke ski. Og to sekunder bak Johaug. Ronny var på glid.

Året etter gikk det tilsvarende bra, om ikke bedre, også denne gangen uten festesmøring men med vesentlig tøffere føreforhold. Han hevet seg fra fjerde til tredjeplass i aldersklassen M45-49, som er beryktet for å være spekket med lynraske og svært ambisiøse mosjonister.

– 2016 er nok siste gang jeg fikk kjempe om plasseringer og pallen i klassen, sier Ronny.   

Livet kan snu på et sekund
I fjor sommer falt den spreke birkebeineren sju meter ned i ei grotte i nærheten av Denja i Spania. Han og kona og noen venner var på en selvguidet tur, og like før de skulle ut av grotta, skulle Ronny ta et bilde.

– Det var så vanvittig, det lyset som møtte oss i enden av grotta, så jeg skulle bare ha et bilde. Da tok jeg et ørlite skritt til høyre, og så ramla jeg ned sju meter. Men jeg hadde jo kjempeflaks som ikke slo hodet eller skadet meg enda verre, sier Ronny.

Resultatet var bekkenbrudd, seks brukne ribbein som var slått inn i lungen og punkterte den, og en venstrearm med brudd og knusningsskader.

Viktig treningsmål
Da Ronny skulle trene seg opp til hverdagslivet og trene seg tilbake i form etter ulykken i juli 2018, var det de små hverdagsseirene som ble de viktigste i starten. Men etter hvert dukket Birken opp i hodet. Han trengte et normalt treningsmål.

– Jeg vet at tida fra 2015 kommer jeg aldri til å være i nærheten av lenger, men turen over fjellet og Birken-stemningen ville jeg ha med meg igjen, sier han.

Det var ikke før jul at Ronny fikk på seg skiene, og i februar hadde han ennå ikke gått en tur på 20 kilometer. Men så løsnet det.

– I midten av februar fikk jeg fikk min første tur på over to mil, så da meldte jeg meg på Birken. Med en fungerende arm ble staking utelukket. Jeg måtte legge om stilen til klassisk, og tilpasse teknikken til at jeg har en sterk arm og to bein som fungerer bra, selv om jeg kjenner det murrer i hofta fortsatt, forklarer Ronny.

Ikke bare gjennomførte Ronny årets Birkebeinerrenn, han gjorde det med stil: fasiten ble 3:19:39. Det var imidlertid ikke det å gå i mål som var den sterkeste opplevelsen, det var starten.

– Det å komme på start, og være en del av treningsmiljøet mitt igjen, det var nok det største følelsesmessig, sier Ronny.

Men veien til Rena var lang. Grunnlaget til årets Birkebeinerrenn ble lagt uten de vanlige rulleskiøktene, intervaller med elghufs eller lange løpeturer i skogen. Den første tilnærmet normale treningsøkta fikk han ikke før langt utpå høsten.

Fra sengeliggende via opptrening til Birken-trening
Etter at han falt i grotta i Spania, lå han først fire dager på sjukehus i Spania før han ble sendt hjem med ambulansefly. Deretter ble han operert på Ullevål, en uke etter ulykken.

Bekkenbruddet var stabilt og trengte ikke annet enn tid og ro for å leges, men de seks ribbeina som hadde punktert lungen måtte flyttes på, og venstrearmen var en katastrofe. Den var vridd alle veier, med knusningsskader i håndleddet og i albuen. Det ble flere operasjoner for å gjøre det beste ut av de massive skadene.

– Det som skjer med knusningsskader er at kroppen prøver å reparere og forsterke med å kapsle inn i mer bein og brusk. Det fungerer dårlig når skaden ligger i et ledd. Da blir det stivt. Legene skulle gå inn å forsøke å fjerne brusk og bein, men jeg ble frarådet å gjøre så mye med håndleddet, fordi risikoen for å skade nerver til fingrene er stor. Jeg har allerede to numne fingre og er ikke så gira på å miste følelsen i de tre siste, sier Ronny.

Resultatet er en albue som med kunstige leddbånd og mye håndarbeid fra legene nå kan stå i 90 grader og strekkes til cirka 110 grader, og en hånd som er relativt stiv og formet litt som en kopp, samt at tommel og pekefinger er numne.

Etter et par uker i senga, greide Ronny å bruke gåstol til å komme seg på badet på egenhånd, selv om det var så tungt og vondt at han nesten svimte av. I tillegg fikk han en heftig infeksjon etter operasjonen, og ble satt flere uker tilbake av det.

– Jeg fikk ikke trent før langt utpå høsten. Da begynte jeg å gå turer. Sent på høsten kunne jeg jogge litt. Armen kunne jeg ikke bruke før uti romjula, og da var den stiv og vond, og kondisen var elendig, minnes Ronny.

Nye mål for 2020
Nå trener Ronny mot Birkebeinerrennet 2020, men det er mestringsfølelsen og opplevelsen han jakter nå.

– Jeg er litt ferdig med det konkurranseelementet. Det er den følelsen av å være på Birken sammen med gjengen og være med på det som skjer, jeg er ute etter. Da jeg sto på start i mars, var alt som det pleier, selv om jeg gikk diagonalt og folk staket forbi meg på flatene. Men jeg skal gå så fort som jeg kan med den armen her, og jeg har tatt fram rulleskia igjen.

– Jeg har vært utrolig heldig som kan leve og trene nesten normalt. Den rå følelsen man kan ha under en hard treningsøkt eller konkurranse, har jeg ikke hatt ennå. Til det blir man satt litt for langt tilbake. Det hadde selvfølgelig vært gøy å kjenne på den følelsen igjen, men det er ikke i nærheten av viktig!