Tekst: Ingeborg Scheve, Foto: Alexander Sundal Skjerven

Jon Almaas prøvde seg på klister med tørrvoksdekke, men fikk erfare at å dekke klister er en kunst.

– Det har vært et helvete, jeg skal innrømme det. Det begynte særdeles dårlig. Jeg hadde kladder og ising til Kvarstad. Jeg tenkte på å stoppe og smøre om, innrømmer Almaas. Han forteller at årsaken ligger i smørebua. Han hadde gjort et forsøk på teknikken «klister med dekning.»

– Når man ikke får til å dekke klisteret, så blir det ising, lugging og kladder. Da var jeg ikke like blid som nå, sier han.

Almaas tok likevel merket også denne gang, det 11. i rekka. Han var inne på 3:42:22, og godt innenfor makstida på 4:22:34 for M50-55.  

– Jeg hadde vanvittig god glid i andre del av rennet, og tok igjen masse folk på slutten. Men det ble ikke pers, noterer Almaas.

– Kroppen min var fin den, men med det føret som var, motvind og kladder, da blir det ikke rekord.

Neste år skal Almaas stake på blanke ski.