Annen juledag i det Herrens år 1205 kom et underlig følge til Litl-Hamar, kaupangen nord i Mjøsa. De var på vei nordover og fòr så stilt frem, helst ved natterstider. Det var en kvinne i flokken og et lite barn, som de hadde stor omsorg for.

Følget tok inn på en liten gård og ble boende der julen over. De var knapt nok å se ute om dagen, og kvinnen satte pris på noen dager i fred og ro, hvor hun kunne stelle for sin atten måneder gamle sønn. Kvinnen var Inga fra Varteig, og barnet var avlet av den avdøde Kong Håkon Sverresson, som var gått bort før barnet ble født.

For å få vite mer om denne kvinnen må vi gå til islendingen Sturla Tordarsons saga om Håkon Håkonsson. Dette var et bestillingsverk av Håkons sønn, Magnus Lagabøter, og det er ikke annet å vente enn at den handler mest om Håkon selv. Sagaskriverne var menn; deres oppmerksomhet var rettet mot menn, og bare glimtvis trer kvinner ut av den skyggen som sterke menn kaster.

Møte med Kongen
Inga er nevnt fem-seks ganger, og nærmest i forbifarten. Men vi aner en kvinneskjebne som er aktuell til alle tider. Ei ungjente sist i tenårene som har fått lov til å reise hjemmefra for å arbeide i vertshus hos sin onkel. Der er hun godt likt av alle som gjester stedet, men hun passer seg godt for å slippe dem innpå seg. Den unge kongen, Håkon Sverresson er på gjennomreise sørfra til Oslo, tar inn på versthuset i borg (Sarpsborg) og fatter interesse for den vakre jenta. Han gir seg god tid før han bryter opp fra Borg. For Inga er han kongen, men også en staselig ung mann som taler fortrolig med henne og vekker følelser hun til da ikke hadde kjent. "Inga var i herberget hos Håkon, og kongen lå i samme seng som henne", sier sagaen.

Ufred i landet
I mange år hadde det rast borgerkrig i Norge. Flokk sto mot flokk, og alle hadde et kongsemne med krav på tronen og herredømmet over landet. Birkebeinerhøvdingen Sverre Sigurdsson hadde kjempet seg vei til tronen, og under sønnen hans, Håkon Sverresson, stilnet kampene av. Etter sitt besøk i Borg dro Håkon om Oslo til Bergen for å feire julen der. Tidlig på nyåret døde han under mystiske omstendigheter. Ryktet gikk at det var stemoren, enkedronning Margret, som hadde gått baglernes ærend og forgiftet han.

Stridighetene mellom baglerne og birkebeinerne blusset opp igjen. Baglerne stod sterkt i området rundt Oslofjorden, også i Ingas hjembygd, der Inga fødte en sønn sommeren 1204. Birkebeinerne visste at livet til den vesle kongssønnen var i fare og bestemte seg for å bringe han nordover til Nidaros, hvor den nyvalgte birkebeinerkongen Inge hadde tatt sete, og hvor gutten ville være trygg.

På flukt
Trofaste hjelpere tok hånd om Inga og barnet og dro nordover Opplandene i desember 1205. De kom til Hamar julaften, men turde ikke gi seg til der. Hamarbispen, Ivar, var kjent som en slu tilhenger av baglerne. Slik hadde det seg at den lille flyktningsflokken kom seg til Lillehammer en mørk og kald kveld, da småbønder og handelsfolk der satte seg ned til et sent juledags måltid. Det var trofaste birkebeinere i bygdene vest for Mjøsa og Lillehammer; mor og barn ble godt mottatt og fikk være der julen over. 

Utpå nyåret fant flokken det best å bryte opp og fortsette ferden. De mente det var risikabelt å ta den vanlige "tjodveien" nordover Gudbrandsdalen til Nidaros og bestemte seg for å nordover fjellet til Østerdalen. På denne turen led de mye ondt av styggevær, frost og snø. De to beste skiløperne av dem, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka dro i forveien med det ikke ennå 2 år gamle barnet, og nådde velberget ned i Østerdalen, hvor bøndene tok vel imot dem og viste dem veien videre nordpå.

Om ferden over fjellet sier sagen lite. Sagaen sier heller ikke noe om Ingas rolle under ferden over fjellet. Sikkert er det i allefall at hun var sammen med Håkon da de kom til Nidaros. hun var spent på hvorledes Kong Inge ville ta i mot dem. Det kunne jo tenkes at også han så en trussel i denne kongssønnen. Men følget ble hilst velkommen, de gamle birkebeinerne gledet seg over gutten, og Inga og Håkon hadde et godt år i Nidaros. Da Håkon var tre år gammel flyttet han med Inga og Håkon Jarl til Bergen. I syvårsalderen ble gutten satt i skole, og det viste seg snart at kongssønnen hadde gode evner. 

Kongssønnen? I Bergen holdt også baglerhøvdingen Filippus til. Onde tunger begynte å skumle om Inga og gutten og farskapet: Det var ikke godt å vite om om det var slik Inga sa. Skumleriene ga Inga onde tunge dager, men hun hadde jo ingen grunn til å tvile på hvem som var far til gutten.

Jernbyrd
Da kong Inge døde i 1217, ble det igjen strid om hvem som skulle bli konge. Inga tilbød seg å bære glødende jern for å vise at Håkon var kongssønn, men jernbyrden fant sted først året etter - etter mye ufred og krangel om kongemakten.

Jernbyden var den tids "løgndetektor". Glødende jernbiter skulle bæres i hendene, hendene skulle så bandasjeres, og hvis de etter tre dager ikke viste noe tegn til brannsår, ja da talte vitnet sant. Mye folk, små og store, var samlet utenfor Kristkirken i Bergen da bandasjen skulle tas av. "Og da handa ble løyst på kongsmora, gjorde Gud store undre ved sin miskunn ved at hun var helt renset, og da sa alle som så på, at handa var meget vakrere enn før hun bar jernet. Dette sannet både venner og uvenner". Så sier sagaen.

De siste år
Inga ble nå æret og aktet. Men en ny sorg ventet henne. En tid etter at hun kom til Nidaros som flyktning, hadde hun giftet seg med birkebeinerhøvdingen Vegard Verdal. Tre år etter jernbyrden ble Vegard, som da var sysselmann i Hålogaland, lokket i en felle og drept.

Inga fra Varteig ble aldri dronning, men selv om sagafortellingen ikke bruker mange ord på henne, står hun frem som en av sagaens mest særegne skikkelser - vakker høyreist og modig.

Det siste sagaen sier om henne, er at hun døde i 1234. Hun var da rundt 50 år gammel.

Under Håkon Håkonsson ble det fred i landet, og Norge opplevde sin storhetstid i middelalderen. Men Håkon måtte hele tiden være på vakt for å beholde sin kongemakt, ikke minst mot sin egen svigerfar, hertug Skule. Håkon var stadig på farten rundt omkring i landet, og selv om "kongen viste godhet for Inga, som sømmelig var", kan vi se kongsmoren for oss som en ensom kvinne. I dramaet "Kongsemnerene" tegner Ibsen et bilde av en ydmyk, skyggeaktig skikkelse.

-Hvem banker derute så sent på kvelden? Spør Håkon inne i kongsgården. -En som fryser, svarer Inga.